Home, sweet home!

Etter en god natts søvn, en dusj og to skiver med nugatti vandret vi innover mot Stavanger sentrum. Like før 11 travet vi inn på Kongsgård videregående skole og spurte med søte pikestemmer om vi ikke kunne få lov til å samle inn underskrifter til Redd Barna. En veldig snill mann med litt morske øyenbryn leste opp vårt budskap over høytaleren på skolen, og da midtfri begynte slapp vi å gå til elevene for de kom til oss! Det var så flott :D Mang en underskrift ble samlet, og mang en «Ha en god dag» ble forvekslet der.

Fornøyde som få karret vi oss opp bakken til Birgits gamle videregående skole; St. Olav. De store forhåpningene om å samle inn ark på ark med underskrifter ble knust da vi gang på gang fikk høre fra elevene at de hadde skrevet under før! Til slutt ble vi så nysgjerrig at vi spurte hvordan disse tidligere innsamlerne så ut: «En hadde oransje hår og en var liten og brun».
Kan det være disse?

Karoline og Susanne fra klassen hadde vært på vår beitemark bare minutter før oss! Dette satte konkurranseinnstinktet i fyr og flamme (vi har hatt en liten intern konkurranse innad i Redd Barna Bømlo om å samle flest underskrifter under WalkAbouten) og vi raste opp og ned Klubbgaten og sto til slutt pal utenfor et kjøpesenter og fanget alle og en hver i vår «Unnskyld, har du et øyeblikk? Kommer fra Redd Barna og saml...»-setning.

Gikk også en tur ned til båtterminalen der hurtigbåten Tidebris lå for kai. Vi kontaktet mannskapet, forklarte vår situasjon og fikk etterhvert snakke med selveste kapteinen. Han smilte lurt og sa at en liten gratistur kunne han vel ordne! :D Da ble det baluba og hurrahyling blant jentene for vi hadde lenge sett for oss atter en dag i Stavanger. Så nær, men likvel så fjern!
Det dumme var at på grunn av dårlig vær gikk båten bare til Haugesund, men da vi kom dit sa bussjåføren som skulle kjøre resten av passasjeren til Bergen at han kunne slippe Bømlinger av på Føyno. Kunne det bli bedre?

JA! :D Da bussen svingte inn på bussholdeplassen på Føyno kunne vi se tre medelever kjøre forbi mot skolen. Hjem. HJEM! Til venner, mat og seng! Etter et par desperate telefoner parkerte de rett foran oss og siste etappe kunne starte.

Nå har vi vært hjemme et døgn og er passe avklimatiserte. Døgnrytmen bestemmes av måltidene, man vet det er på tide å stå opp når en hører at naboen gjør det, og nå er det helg! (les: kake og dessert etter middag). I morgen skal vi telle opp underskriftene og vi venter i spenning :)

Tusen takk til alle vi har møtt på vår vei for en flott opplevelse og for gode minner å ta med seg videre.


Og til slutt:

GRATULERER MED DAGEN SIGBJØRN :D

Ny dag

09.47

Sent i går kveld stoppet vi like utenfor døren til Birgits brors leilighet. Rolandas skulle egentlig til Varhaug men ville kjøre oss helt frem, og da vi takket og bukket sa han at en gang vil vi sikkert gjøre ham en tjeneste i gjengjeld :) Håper virkelig det.
Med grandis i magen skal vi nå ut på underskriftsjakt! Håper Stavangers befolkning er imøtekommende og villige til å gjøre en forskjell :)

The road home

21.01

Nærmer oss Flekkefjord og blir mer glad i vår mann Rolandas for hver kilometer som går :) Har fått to CDer med litausk musikk som minne fra turen, visitkort for senere business, og varm sjokolade på Statoil i Kristiansand. Nå er det Justin Bieber som synger til oss gjennom høytalerne og på spørsmål om han liker Bieber var svaret: «Yes! We have to change music after how we feel you know».  Tar det som et godt tegn :)

On the road again

17. 35

Med hjelp av to pensjonist-Årjangere fant vi det beste stedet å stille oss opp ved E18 for å få haik mot Oslo. Atter en gang ble en litauer vår redning, men det var ikke til Oslo han skulle. Nå raser vi vi mot STAVANGER! :D Mette i magen etter vår mann spanderte mat på ferja moss - horten. Ut av stereoen strømmer funky litauisk musikk. Birgit holder samtalen i gang i framsetet, og i baksetet sitter vilde med filmkameraet og passer på at alle har på seg setebeltet:) En varm hilsen til alle som har hjulpet oss på vår vei og til alle andre walkaboutere der ute!

En ny dag

Kl. 12.33
En ny dag! Vi våknet på sofaene i Tvstuen , og det tok ikke lang tid før en vaskedame eller to oppdaget oss, og spurte om vi faktisk hadde tilbragt natten der, og om vi hadde lov. Vi forklarte vår sak, "jaha, det var jo interessant" mente de. Vi åakket sakene våre, og gikk ned til spisesalen. Der traff vi på Johannes, som foretrakk å sitte og nyte utsikten over vannet og høre  på musikk istedefor dagens første undervisning. Etter få minutter var det klart for dagens kaffe. Da samles alltid alle elevene i salen, altså en ypperlig anledning for oss å samle underskrifter. Alle skrev under. Takk! Etter en halvtime var det tide for oss og dra. Vi hang opp en takkfoross-lapp på tavlen, sa hadet til Johannes, og begynte på dagens første tur; den nokså lange vandring fra skolen og bort il Årjang sentrum. Heldigvis i fint vær denne gangen. Da vi gikk gjennom hovedgaten i går, kom vi over en stor second hand- butikk, og det er nettopp den butikken vi sitter i nå. Vi ble tatt varmt imot bokstavelig talt før vi hadde gått inn døren, og før vi visste ordet av det satt vi plassert ved et bord, fylt opp av muffins, epler, smørbrød og melk. Fantastisk! Et vidunderlig suppliment til frokosten som hittil hadde bestått av sjokolade og nøtter. Nok en gang sitter vi lamslått over menneskets godhet. Vi har i alle fall bestemt oss for planen vider; vi setter nå snuten mot gode gamle fedrelandet.

Motløshet , men så..

Motløsheten nærmet seg i det fjerne der vi stod langsveien. Trailerne suste forvi i 90 km/t og papplaten hvor vi kunne ha skrevet hvor vi ville hadde vi glemt i forrige bil. Det så mørkt ut men lykken snudde med en smilende litauer :D Vi fikk sitte på til Årjang, en i framsetet med det store smilet og en i lasterommet med brødet og smøret. Etter en gratis pølse på Årjangbensinstasjon (tusen takk!) tok vi føttene fatt gjennom den ene gaten  i Årjang mot kyrkeruds folkehøgskole. Da det startet å hølje ned tok vi fram tommelen og like etter stoppet en pratsyk nordmann som kjørte oss fram til døren på skolen. Basketspillende Johannes tok i mot oss i regnet og fra da av var vi en del av skolen:D Vi har fått middag som elevene tilbøy seg å betale hvis ledelsen slo seg vrang, vi har vært med på tegneworshop der vi skulle tegne et bilde vi hadde et forhold til og putte inn uvanlige elementer og perspektiver, og vi skal nå slo oss til ro p å de to sofaene i tvstua. Nok en gang har vi h att en veldig veldig fin dag, fylt med fine folk.

Stuck

13.36
Stuck. Stuck. Stuck. Stuck. Stuck. Stuck.
E18. Bare tungtransport og noen få personbilder som suser rett forbi oss. Har nettopp spist en trasig lunsj. Har motet oppe fremdelev, selv om vi frykter seriøst å måtte bli her resten av livet. Stuck. Stuck. Stuck. Stuck. Stuck. Stuck.
Det er forresten ingen steder de kan kjøre inn, og det er 90, sone! 

Ny dag

Vi våknet svært så fornøyde inntullet i det fineste sengetøy, klare for en ny dag med haiking. Vi pakket, spiste frokost (boller og sjokolade fra Sigbjørn og hans familie), smugkikket på postsykkelgutten utenfor vinduet og la i vei. Etter og ha taslet litt rundt og samlet inn underskrifter, og hengt opp en hilsen på Karls husdør, gikk vi og fant oss papp og lagde haikeskilt. Karsltad med store bokstaver. Og visst fikk vi haik, med bil nr.2?
En koselig herrepesjonist som i lag med sin oransje hund var på vei til kompisen sin for litt tirsdagskaffe og prat. Han kjørte oss et godt stykke og slapp oss av der han mente det ville være aller best for oss å stå. Selv om han advarte oss om at det var veldig vanskelig og få haik, eller lift, i Sverige, måtte vi ikke stå mer enn noen minutter denne gangen heller før vi fikk haik med vårt Karlstadskilt. Det lekre lille problemet som oppstod nå var at samtidig som vi fikk haik, var vi på telefon med vår lærer Kjetil som fortalte at folkehøgskolen som er vårt mål ligger i Årjâng, det vil si i motsatt retning av Karstad! Vår hyggelige mann med blå volvo, grønne pelsterninger, jobb i stenaline, og spilte musikk fra sopranos på stereoen, skal nå ta oss med til like utenfor Grums der en vei som går i riktig retning  venter på oss :)

Tadam!

Tadam! I firetiden, sånn ca.16.03 forlot vi en svært stresset Espen utenfor lokalet der han skulle spille. Han var nemlig time for seint ute, ettersom litt for mye action i Oslofjordtunnelen hadde sinket han. I alle fall, vi slang sekkene på ryggen, og med et løfte om å returnere kl. 7 da konserten skulle begynne, trasket vi i vei for å finne husly for natten. Inspirert av medelever, bestemte vi oss for å prøve lykken på byens hotel. Vi gikk og vi gikk og vi gikk i ca. tre minutter før vi ankom alternativ 1 av 3.
Hyggelig dame. Smånernøs, blikk ned på skjermen sin. To jenter med håret til alle kanter og trøtte øyne (men så klart med en viss anelse av glød / glimt).
Nei.. Nei, desverre, det er nok ikke mulig. Vi sa at det gikk helt fint. Neste hotell viste seg  å være mer et hus med svært mange rom. Ingen resepsjon, ingen mennesker men en snill nabo som fant et nr. vi kunne ringe. En litt forkavet mann kom ned fra husets andre etasje og vi la fram vårt budskap. Han tenkte seg om, sa pokker og på svensk og viste oss på en på et rom! :D Tenk det! Gratis hotell! Vi lovet mannen ikke si noe til de andre gjestene og siden har vi ikke sett ham. Underskrifter samlet vi på vei til konserten som var en gammel kino. Først spilte og sang en sov jente med rødt hår for Espen og Jenny entret scenen. Espen smilte og vinket. Det var gøy, og vi fniste. Etter konserten pratet vi med Espen (som sa at hvis han hadde vært rik og eid sitt eget hotel og sånt, skulle han spandert middag på oss) og så på den høye gutten med den grå jakken  (ihvertfall Vilde, for Birgit syntes alle guttene der var høye og hadde grå jakker.) Vi tok farvel, og begge parter ønsket hverandre veldig lykke til. Vi begynte på hjemveien, Magen vår sang. Vi vandret rundt i det som måtte være verdens mest stengte by, og lette etter noe form for sted som kunne se ut som et sted der noen snart skulle kaste noe mat. Etter en god stund (Vänarborggsguiden vår som vi lagde i løpet av denne promeanden vil bli publisert senere) fant., Vi gikk inn. Og gikk ut igjen, nå i følge med gardinselgeren Karl, som hadde sagt at viss fan ska ni ha mat' da vi fikk beskjed om at kjøkkenet var steng. Slik gikk det til at han førte an til Ica hvor han kjøpte nudler og paprika til oss(sistnevnte spiste vi i lag på vei tilbake) Gudameg. Vi var flau, skikkelig flau, men og rørte over hvor fantastiske mennseker finnes. Kar, 33 år, forlesket i byens kunstbutikk, spurte mannen som leitet etter flasker i bosset om hvordan det gikk, langt hår, visesyngende, morsom og med tankegangen om at hvis man spiser en rød paprika må man og spise en grøn. Karl, tusen hjerlig takk! Takket være deg skal vi nå sove med en ikke helt tom mage. God natt fra et hotelrom.

Søta bror

14.49 og vi er i SVERIGE! :D Mye har skjedd; Sigbjørn og Julie slapp oss av rett utenfor Oslo på en bensinstasjon. Etter litt tommelgymnastikk stoppet selgeren Frank fra Drammen. Han visste godt hvordan det var å se tomme bilder kjøre forbi når en stod og trengte haik, og følte det var hans kall å ta oss med. I bilen var stemningen god og med franks epler i magen ble vårt nye motto: "Frank, Birgit og Vilde på tur :D "
Like utenfor Sarpsborg skilte vi lag, og Frank kjørte videre på jobb mens vi fikk vafler og skiver på shellen. Midt i lunsjen rullet Espen inn på bensinstasjonen og sammen krysset vi nettopp svinesundbrua. Blant gitarer av alle slag sitter vi nå på veg Vanesborg hvor Espen skal spille konsert. En konsert som han hjertelig har invitert oss med på. Vi hilser til alle dere som har hjulpet oss på vår veg. :) Tusen takk!

Hønefoss er bra for oss

Klokka 02.42

Vel fremme i Hallingby fikk vi tilbud om tak over hodet hos Sigjørn. TUSEN TAKK! Er nå klare for en god natts søvn i en seng. :D

10.37
Dette er fantastisk! Er gode og mette etter frokost med Sigbjørn, kone og svigerforeldre, og sitter nå på med dem videre mot Oslo. Den varmhjertige familien har utstyrt oss med niste, nøtter, sjokolade og gode minner. Solen skinner og livet er et bra sted å være :D

Gjennom jordas indre!

22.13

Vår kjære Jan slapp oss av i Aurland sammen med en pose mat og hans telefonnr. I tilfelle vi trengte mat, varme eller ly. Etter en halvtimes haiking i rundkjøringen utenfor Aurland stoppet to studenter fra Sogndal og fraktet oss gjennom verdens lengste tunnel; lærdalstunnelen. De hadde kontakter i lokalavisa i Sogndal og skal prøve å få inn en notat om oss :P På toppen av all lykke fant vi en pizzaeske med 1 1/2 stykke, så nå er det pizzafest i veien!

22.42

Sigbjørn stopper og plukker oss opp, suser nå mot Hønefoss.

Turens første haik

Klokken 19.27

Hurra og hyll verden og hallelujah! Vi ankom Voss, fikk nei fra den unge jenten på bensinstasjonen da vi utsultet spurte om litt mat, og gikk derfor  til den store grønne containeren på baksiden. Der fant vi innpakkede baguetter som gikk ut på dato for to uker siden (de ble tatt med og lagt inn i sittunderlaget)  og noe plastgreier som vi skrev OSLO på. Vi var klar for og haike, og spøkte om at vi kanskje kom til å måtte slå opp telt bak bensinstasjonen. Slik gikk det heldigvis ikke, for her kommer forklaringen på de lykkelige ordene i begynnelsen. VI FIKK HAIK! Etter ca.trettens minutters prøving, stoppet en ung gutt med verdens største smil og verdens mest fullstappede bil. Og han skulle til Aurland! Vi hoppet og danset og han strålte og gjorde plass til oss i bilen. Vår mann: tysk, men snakker svensk, på improvisert reise i Norge, med alt han eier i bilen, håper på og kunne stå på ski i Aurland, 26 år. Nå har han nettopp sagt at vi kan ta så mye mat vi vil, gitt oss tysk  kjeks og satt på filmmusikken til "Into the woods", ironisk nok. Fy søren. Walk about er gøy, og vi har fått tidenes beste start. 

Nå skal jeg være tog. TUT!

16.12
Har akkurat forlatt leiligheten til Vilde og er på veg. Nesten. Vilde løper tilbake for å hente sjalet sitt. Glemte også passet i resepsjonen på hotellen der Redd Barna hadde seminar i helga, der får det ligge trygt og godt til vi kommer hjem.

17.12
Etter mye om og men er vi på toget til Voss. Redd Barna har sponset månedskort for båt, buss og tog innad i Hordaland, noe som kommer godt med nå:) 

Let us present:

Ingrid!! <3 <3

 

Vår kjære kakespisende, gledesspredende, praktfulle Ingrid skal være vår korrespondent på Bømlo når vi er ute på reis. Internett og datamaskiner er det lite av langs veiene og Ingrid sitter derfor parat med mobilen og venter på våre inntikkende sms-er som hun så skal legge ut på denne blogg. 

Vi gir ordet over til Ingrid: 

Jeg takker for denne flotte innledningen, takk Birgit. Ja, nå skal jeg for første gang i livet blogge, og det blir en pen start hvor jeg bare skal skrive av det noen skriver til meg, puh. Ja, som Birgit nevnte i innledningen så er jeg glad i mat. Kommer fra en liten plass i Hedmark som heter Tylldalen. For deg som ikke har vært der anbefaler jeg deg absolutt å ta en tur, bare ta kontakt kan jeg fortelle deg alt om det flotte kollektivtilbudet vi har, (det er helt fantastisk!) og hvordan du skal komme deg rundt. Da har jeg egentlig nevnt det som er verdt å nevne om meg. 

God tur Birgit og Vilde, jeg skal ta godt vare på bloggen deres. Take care - cause I care.

WalkAbout

Nils og Ronny på WalkAbout. Klinger fint. Birgit og Vilde på WalkAbout. Klinger bedre.

For det er på WalkAbout vi skal. Og hva er så WalkAbout?

The Free Diktionary sier:
A temporary return to traditional Aboriginal life, taken especially between periods of work or residence in modern society and usually involving a period of travel through the bush.

Tjaa.

«A peroid of travel trough the bush» kan jo ligne litt på det vi skal, meen ikke helt.

Vår reise går ut på at vi har hundre kroner hver, vi skal komme oss fra Bergen til hvor som helst bare det er langt bort (les: Sverige), på vegen skal samle inn underskrifter til Redd Barnas kampanje «Alle som en», og vi gir vår lit til det norske folk og satser på å komme oss fra A til Å ved hjelp av snille sjåfører med plass til to jenter og deres sekker. Målet er å tre inn i vårt hjem på Bømlo Folkehøgskule med underskrifter i haugevis og de to pengelappene inntakt slik at vi stolte kan overrekke dem til Redd Barna.

Vilde&Birgit + Redd Barna = Sant

Det var på Bømlo Folkehøgskule vi to smukke jenter traff hverandre for første gang i fjor høst. Det var også her vi ble frivillige for Redd Barna gjennom et nyoppstartet valgfag på skolen. Hver fredag har vi det elevstyrte valgfaget «Redd Barna» der vi styrer og steller i vår egen aktivitetsgruppe; Redd Barna Bømlo. Vårt hovudfokus er det på ene av de to asylmottakene på Bømlo der vi har som oppgave å lage aktiviteter for barna som bor der. I løpet av tiden vår med barna på asylmottaket har vi hatt pepperkakebaking, grilling av pølser ute, aking, "kinokveld" med film på storskjerm og popcorn, og andre inneaktiviteter som perling, maling og spilling av spill.

Vi er også med på svømmeopplæring i regi av to andre uavhengige frivillige en gang i uken, der både barn og voksne på begge asylmottakene på Bømlo får en mulighet til å lære seg svømmeferdigheter.

Birgit og flere andre medlemmer fra Redd Barna Bømlo på regionmøtet i Bergen i fjor høst.  

Kilde: reddbarna.no