Tadam!

Tadam! I firetiden, sånn ca.16.03 forlot vi en svært stresset Espen utenfor lokalet der han skulle spille. Han var nemlig time for seint ute, ettersom litt for mye action i Oslofjordtunnelen hadde sinket han. I alle fall, vi slang sekkene på ryggen, og med et løfte om å returnere kl. 7 da konserten skulle begynne, trasket vi i vei for å finne husly for natten. Inspirert av medelever, bestemte vi oss for å prøve lykken på byens hotel. Vi gikk og vi gikk og vi gikk i ca. tre minutter før vi ankom alternativ 1 av 3.
Hyggelig dame. Smånernøs, blikk ned på skjermen sin. To jenter med håret til alle kanter og trøtte øyne (men så klart med en viss anelse av glød / glimt).
Nei.. Nei, desverre, det er nok ikke mulig. Vi sa at det gikk helt fint. Neste hotell viste seg  å være mer et hus med svært mange rom. Ingen resepsjon, ingen mennesker men en snill nabo som fant et nr. vi kunne ringe. En litt forkavet mann kom ned fra husets andre etasje og vi la fram vårt budskap. Han tenkte seg om, sa pokker og på svensk og viste oss på en på et rom! :D Tenk det! Gratis hotell! Vi lovet mannen ikke si noe til de andre gjestene og siden har vi ikke sett ham. Underskrifter samlet vi på vei til konserten som var en gammel kino. Først spilte og sang en sov jente med rødt hår for Espen og Jenny entret scenen. Espen smilte og vinket. Det var gøy, og vi fniste. Etter konserten pratet vi med Espen (som sa at hvis han hadde vært rik og eid sitt eget hotel og sånt, skulle han spandert middag på oss) og så på den høye gutten med den grå jakken  (ihvertfall Vilde, for Birgit syntes alle guttene der var høye og hadde grå jakker.) Vi tok farvel, og begge parter ønsket hverandre veldig lykke til. Vi begynte på hjemveien, Magen vår sang. Vi vandret rundt i det som måtte være verdens mest stengte by, og lette etter noe form for sted som kunne se ut som et sted der noen snart skulle kaste noe mat. Etter en god stund (Vänarborggsguiden vår som vi lagde i løpet av denne promeanden vil bli publisert senere) fant., Vi gikk inn. Og gikk ut igjen, nå i følge med gardinselgeren Karl, som hadde sagt at viss fan ska ni ha mat' da vi fikk beskjed om at kjøkkenet var steng. Slik gikk det til at han førte an til Ica hvor han kjøpte nudler og paprika til oss(sistnevnte spiste vi i lag på vei tilbake) Gudameg. Vi var flau, skikkelig flau, men og rørte over hvor fantastiske mennseker finnes. Kar, 33 år, forlesket i byens kunstbutikk, spurte mannen som leitet etter flasker i bosset om hvordan det gikk, langt hår, visesyngende, morsom og med tankegangen om at hvis man spiser en rød paprika må man og spise en grøn. Karl, tusen hjerlig takk! Takket være deg skal vi nå sove med en ikke helt tom mage. God natt fra et hotelrom.